Dette mener NHO:

 

Må skattenivået økes?                                                 14.12.2010

 

Ifølge regjeringens egen perspektivmelding, som ble fremlagt i januar 2009, vil utgiftene til offentlige helsetjenester, eldreomsorg og pensjoner øke sterkt fra 2020 til 2060, selv om man holder standarden på tjenestene på dagens nivå. De øker mer hvis man legger inn en standardforbedring av tjenestene på 1 prosent i året selv om man forutsetter noe redusert sykelighet. Men under de samme forutsetningene kunne staten ha gitt betydelige skattelettelser frem til 2020 fordi oljefondet øker raskt og gir rom for mer pengebruk innenfor handlingsregelen, og fordi effekten av aldringen først slår til for fullt fra rundt 2020. Ifølge regjeringens egne beregninger ville det ikke bli behov for økte skatter i forhold til dagens nivå før om 30-40 år. Men i Statsbudsjettet 2011 er beregningene ajourført. Det meste av det beregnede spillerommet for skattelettelser de nærmeste årene er allerede brukt opp. Og behovet for økte offentlige utgifter under de samme forutsetninger fra rundt 2020 antas fortsatt å bli like store.

 

I 40-åreperioden etter 2020 vil dermed utgiftsveksten utgjøre ca 13,5 prosent av BNP Fastlands-Norge hvis det legges inn en liten standardforbedring sammen med forutsetning om redusert sykelighet.

 

Hvis vi regner dette om til dagens verdier, så vil utgiftsøkningen kreve en inndekning på 261 mrd kroner.  Hvis dette skulle dekkes inn bare ved økte skatter, ville dette representere en betydelig skatteøkning på gjennomsnitts-Ola og Kari. Hvis man vil skjerme dem med de laveste inntektene og ta mer fra dem med større inntekt må nok likevel den gjennomsnittlige lønnsmottager få omtrent en gjennomsnittlig skatteøkning, uansett om det er inntektsskatter, moms og andre avgifter, formuesskatt eller eiendomsskatter som skal økes.

 

Frem til 2060 vil folketallet ha økt slik at det blir flere til å dele på skattebyrden. Hvis vi holder oss til middelalternativet i SSBs befolkningsfremskrivning til 2060, som inkluderer en betydelig netto innvandring, vil det være over 7 mill innbyggere i Norge på det tidspunkt mot ca 4,86 mill i dag. Hvis vi antar at antall skattytere som betaler skatt øker i samme takt som folketallet, vil den ekstra skattebelastningen i 2060 utgjøre 53.000 kroner per skattyter – regnet i dagens verdier – i tilfellet med en liten standardforbedring og mindre sykelighet. En gjennomsnittlig lønnsmottager har ca 400 000 kroner i lønn. Skatteøkningen tilsvarer dermed en ekstra bruttoskatt på 13,3 prosent av lønnen.

 

Manifest baserer seg på alternativet med en standardvekst tilsvarende 1 prosent i året, som i seg selv er moderat i nyere historisk sammenheng.

 

Det vil selvfølgelig kunne finne sted en betydelig reallønnsøkning frem til 2060, men det forhindrer ikke at behovet for skatteøkning som prosent av inntekt må øke som antydet ovenfor.

 

I dag skatter man ca 30 % av gjennomsnittslønn. Hvis man tenker seg hele skatteøkningen tatt inn ved inntektsskatten på personer, betyr det at gjennomsnittsskatten i tilfellet med en liten standardforbedring på offentlige velferdstjenester og lavere sykelighet, vil øke til over 43 %, og under forutsetning om uendret progressivitet, ville høyeste marginalskatt øke til 69 %.

 

 

Utviklingen fra 2020 til 2030, og fra 2030 til 2060

Pga befolkningssammensetningen øker det offentlige finansieringsbehovet langsommere fra 2020 til 2030, og beregningene legger til grunn en jevn, men noe raskere vekst i offentlige velferdsutgifter fra 2030 til 2060.

 

I de nedenstående beregninger er det lagt til grunn at progresjonsprofilen i lønnsbeskatningen opprettholdes slik at marginalskatten øker prosentvis like mye på alle inntektsnivåer. Som i hele dette notatet regner vi med at skattene i 2020 er de samme som i dag, og at offentlige utgifter frem til da har vokst slik at økningen i velferdstjenestene etter 2020 må dekkes inn med nye skatter. Alle kronebeløp er regnet til dagens verdier.

 

Tilfellet med 1 prosent årlig standardøkning og redusert sykelighet

I dette tilfellet er behovet for økt skatt per skattyter i 2030 på 11.900 kroner. Det tilsvarer en økning i bruttoskatt på gjennomsnittslønn på 3 prosentpoeng, som igjen tilsvarer en økning i skatten på 10 %. Høyeste marginalskatt i 2030 vil da i 2030 ha økt til 52,6 %.

 

(I gjennomsnitt i dette tiåret vil skatteøkningen tilsvare 1,5 prosentpoeng økt bruttoskatt på gjennomsnittslønnen. Høyeste marginalskatt vil i gjennomsnitt ligge på 50,2 %.)

 

I de etterfølgende 30 årene stiger utgiftsbehovet illustrativt jevnt i noe høyere tempo. Som tidligere nevnt vil høyeste marginalskatt komme opp i 69 % i 2060. I gjennomsnitt over 30-årsperioden 2030-2060 vil skatteøkningen tilsvare 8,1 prosentpoeng i økt bruttoskatt på gjennomsnittslønn i forhold til i dag. Høyeste marginalskatt vil i gjennomsnitt ligge på 60,7 %.

 

 

Spesielt om standardvekst i tjenestene

 

Forutsetningen om 1 pst standardvekst per år, må sies å være et moderat anslag. I følge perspektivmeldingen har reell utgiftsvekst per bruker i gjennomsnitt vært 2 1/3 pst. per år i perioden 1991 til 2005.

 

Perspektivmeldingen (St meld nr 9 (2008-2009)), side 82:

”Det samlede helseforbruket per innbygger økte gjennomsnittlig med 3 pst. per år i perioden

1991 til 2005, justert for prisutviklingen. Endringer i alderssammensetningen bidro med mindre

enn 1/3 prosentpoeng av den årlige veksten. Den reelle veksten i ressursbruken per bruker har

dermed i gjennomsnitt vært 2 1/3 pst. per år. En forlengelse av denne veksten ville innebære vel en

fordobling av aktiviteten hvert 30. år. Økt levealder i denne perioden skulle isolert sett ha medført

en viss reduksjon i ressursinnsats i de enkelte aldersklassene som følge av forskyvninger i aldersprofilene, jf. drøftingen ovenfor. Standardforbedringene i tilbudet kan dermed ha vært enda større enn det veksten i forbruket per bruker tilsier.”

 

I tillegg er det i Perspektivmeldingen forutsatt i alternativet med 1 prosent årlig standardøkning at sykeligheten reduseres som følge av større ressursinnsats. Selv om levealderen øker, så øker ikke antall år med behov for helsetjenester. Det bidrar til å redusere kostnadsveksten. Dette er også en noe optimistisk forutsetning i forhold til erfaringen de siste par årtier.